I mange år valfartet forskere og helsepersonell fra hele verden til Norge for å lære hvordan vi hadde blitt verdensmestere i amming. Ved hjelp av en grasrotbevegelse av engasjerte mødre, hadde Norge gått fra knapt 30 % barn som fikk morsmelk på føden i 1968, til utrolige 98% i 2006.
Dessverre har kurven snudd, og stadig færre barn blir ammet. Norge er ikke lenger et foregangsland, og vi er milevis unna å nå anbefalingene om amming til "minst 1 år, gjerne lenger så lenge mor og barn trives" - fra Helsedirektoratet, eller WHOs anbefaling om minst 2 år.
På samme måte som med maten vi spiser, er det store kommersielle aktører som tjener gode penger på at kvinner ikke ammer, og det politiske systemet er lagt opp for å gi disse selskapene langt bedre betingelser enn barna våre får.
Vi har nå et samfunn hvor ultraprosessert mat nå tar mer og mer plass i små barns kosthold, noe vi vet er knyttet til helseproblemer som diabetes, fedme og andre metabolske lidelser. Disse utfordringene ser vi nå oftere i ung alder. Når vi nedprioriterer amming mister vi viktige forsvarsmekanismer fra naturens side, som nettopp skal hjelpe oss å unngå disse utfordringene. Morsmelk er ikke bare mat, det er livets første og viktigste næring –spesielt tilpasset for å bygge opp barnets immunforsvar og utvikling
Det er ekstremt viktig å amme, det går både på ernæring, fysiologisk utvikling, psykisk og fysisk helse hos både mor og barn, økonomi for både foreldrene og samfunnet, og bærekraft. Men hva hjelper det når systemet og kulturen vi lever i saboterer oss hele veien? Det er skrikende mangel på hjelp, støtte og kunnskap til nybakte foreldre, og vi trenger en ny revolusjon for å snu det synkende skipet nok en gang.
Hvordan kan du som terapeut hjelpe dine pasienter å få god hjelp med sine ammeproblemer? Hva er den vanligste utfordringen og hvor kan man få hjelp?
